|
”GAMLESTALLEN” - 1967-1974
HISTORIEN OM SJUSJØSTALLENS FØRSTE ÅR
Av Liv Rolstad
De fleste kjenner nok til Sjusjøstallen og hvor den ligger i dag. Men det er kanskje ikke så mange som husker eller kjenner til den opprinnelige Sjusjøstallen.
Jeg arbeidet som stallmester og rideinstruktør på Sjusjøstallen fra 1969 i 3 sommersesonger og 2 vintersesonger, og har derfor lyst til å formidle det jeg vet og husker om Sjusjøstallens tilblivelse og drift de første årene.
STARTEN 1967
Som sprek 60-årig pensjonist fikk rittmester Gunnar Lodding forespørsel fra nærings-drivende på Sjusjøen om han ville hjelpe til med å etablere et hestetilbud. Til en avis beskrev han selv oppstarten slik:
”Når jeg kom til å opprette en stall på Sjusjøen, skyldtes det en anmodning fra hotellene. Det var vel noe kjent at jeg skulle ha en del erfaring vedrørende ridning og hestesport etter mange års tjeneste som befalingsmann i kavaleriet. Sjusjområdet med sine tallrike hotell-og hytteturister hadde lenge savnet den mulighet til glede og avkobling som ridning og kontakt med hester kan være, både for eldre og yngre. Hertil er ridning god kroppskultur…Det kan være fristende å sitere en gammel vismann: ”På ryggen av en god hest glemmer en alle innbilte sorger og mange av de virkelige””
Rideskolen på Sjusjøen – døpt Sjusjøstallen – startet beskjedent med 5 hester 11. juli 1967, men allerede sommeren etter måtte antallet dobles.
Som rittmester hadde Gunnar Lodding landets grundigste og beste utdannelse og praksis innen allsidig bruk av hest i krig og fred. Han ble regnet som en autoritet i ridemiljøer. Lodding var en glimrende rytter og kunnskapsrik hestekar. Han var også en dyktig, bestemt og inspirerende ridelærer. Sjusjøstallen ble fort kjent for høy kvalitet på rideundervisning og hestemateriell. 
KONSEPTET
Gunnar Lodding leide den gamle låven på Solbergsetra -( på veien til Rustad, rett ved Afseth seter). Oppvokst på gård i Ullensaker var han en hendig arbeidskar som forvandlet låven til vinterisolert stall med nytt inngangsparti med plass til sal og seletøy. Etter hvert ble det også et skur for sleder m.m. under låvebrua, og det ble lagt vannledning fra bekken inn i stallen for sommerbruk. Låven på Bjørnsrudløkka (den er revet nå) ble innredet som sommerstall for 3 hester – først og fremst for fullblodshestene som bl.a. tålte dårlig insektplagen og helst skulle stå inne på natten for å få hvile. Denne stallen og løkka brukte for øvrig Lodding til sine private hester i mange år etter at han sluttet med Sjusjøstallen.
Seterløkkene var viktig ikke bare som mat for hestene, men også for deres trivsel. Løkkene med beitende hester var også et trivelig og populært innslag i Sjusjøbildet. Bjørnsrudløkka og begge Solbergløkkene, som fremdeles er intakt og i bruk som hestebeite, var de viktigste løkkene sammen med den store og gode Mæhlumsløkke, (i dag Sommerland m.m.). Av andre seterløkker som nå er nedbygd, kan nevnes Rogneløkka (i dag Sjusjøvangen) og Asla og Heide (rett over veien for Sjusjøvangen der det i dag er bygget flere store tømmerhytter). Frengløkkene ble også brukt, liksom i dag.
I tillegg til å betale de respektive gårdbrukere for leie av løkkene, sørget Lodding for at gjerdene var i orden og alle løkkene gjødslet. Dette arbeidet ble utført så snart snøen var borte. Ved St.Hans-tider når beitet på løkkene var godt nok og feriegjestene begynte å innta hytter og hoteller, ble hestene hentet.
De fleste hestene som ble benyttet var militærets kvarterhester. Dette var hester i privat eie, for det meste gårdshester av rasen dølahest og fjording, som etter besiktning og godkjenning ble sendt til militær utdannelse. Deretter ble de sendt hjem, men sto til disposisjon for forsvaret og kunne bli innkalt til tjeneste eller repetisjon. Dette ga disse hestene et kvalitets-stempel. Med gode kunnskaper om systemet bl.a. som militær besiktningsmann, og etter en annonse i lokalavisene, plukket Lodding opp nærområdets beste kvarterhester som for det meste sto arbeidsløse på gårdene. Disse stødige hestene hadde også den fordelen at Lodding kunne hente dem når sesongen startet og sende dem hjem på høsten. I tillegg til disse hestene, hadde Lodding egne hester, og det kom også noen private ridehester som eierne ønsket skulle bli skolert i Loddings skole. Antall hester varierte litt, men stort sett var det ca. 10 i sommersesongen og 5 i vintersesongen.
I mellomsesongen høst og vår valgte Lodding litt ulike løsninger for ”oppbevaring” av hestene. Kvarterhestene ble sendt hjem, og Lodding tok som oftest sine egne hester med hjem til Skedsmo der han etter hvert også hadde rideskole, først på Hvam gård og deretter på Losby.
HESTENE
Kanskje er det noen av stallens den gang unge, entusiastiske hjelpere som leser SjusjøPosten i dag. Da nikker de nok gjenkjennende når jeg - kanskje litt nostalgisk –nevner noen kjære hestenavn fra disse første årene:
Dølahestene Laura med feminine krøller i man og hale, litt lunefulle Odin og trauste Simen, alle fra Fåberg, koselige Balder fra Stor-Hove, lille vakre, men gale Max fra Roterud, staselige Goliat fra Brøttum og populære Tuva med den hvite mulen. Kaldblodstraverne spretne Montus kom fra Vingnes og vennlige Brittablesa kom fra Brøttum. Det første året var det to fjordinger, men senere bare den festlig utspekulerte og litt ondskapsfulle Dokka fra Lismarka, som med alle sine påfunn kunne være verdt et eget kapittel!
Transportutgiftene for å få disse hestene til og fra Sjusjøen, besto stort sett i å frakte villige ryttere rundt til gårdene. Så fikk de firbente selv traske veien til Sjusjøen, og hjem igjen etter endt ”sommerjobb”, til stor glede for de utvalgte ryttere.
I tillegg til disse hestene hadde Lodding sine egne hester. Lord var en
blanding av kald-og  varmblodstraver - en spesiell, morsom og svært klok
hest som kunne brukes til det meste. Ellers hadde Lodding en forkjærlighet for ”avdankete” galopphester. Det var stor stas å få ri på Westwise og King Salomon. Etterhvert kom også The Rose Tattoo, Be Nice og My Stars. Lodding hadde evnen til å se potensialet i slike hester for omskolering til rideskolebruk og til eget bruk. Han var en dyktig konkurranserytter og deltok gjerne i sprangkonkurranser og det årlige feltrittet på Trandum.
Av privateide hester som ble brukt i rideskolen husker jeg spesielt vakre varmblodstraver Miss Magnet og den store røde holsteiner Reco.
RIDEAKTIVITETEN
Ridetilbudet var populært både blant hotellgjester og hyttefolk. Mange kom igjen sommer etter sommer nettopp på grunn av det gode ridetilbudet på Sjusjøstallen.
Hotellene var behjelpelige med å ta imot bestillinger. Det ble opprettet en intern telefonlinje til Rustad, som formidlet bestillinger fra de andre hotellene. Mange bestilte også direkte i stallen.
Lodding var nøye med å skille nybegynnere, de som hadde ridd litt og de mer erfarne slik at det kunne gis kvalifisert rideundervisningen til alle på riktig nivå. Bare de Lodding kjente fra før og hadde stor tillitt til, fikk ri alene. Nybegynnere måtte gjennomgå en grunnopplæring på ca 10 timer før de fikk bli med ut på tur. Instruksjonstimene på ridebane og terreng hadde fin progresjon, også for dem som hadde litt rideerfaring. Dette ansporet mange til å fortsette, og selv drevne ryttere hadde mye å hente i Loddings gode rideskole. Her lå nok mye av hemmeligheten bak kvalitetsstempelet og den økende interessen.
Der Sjusjøstallen ligger i dag var det den gang et stort grustak. Dette var et ypperlig område for rideundervisning på alle nivåer, med mykt og fint underlag, passe store flater som fungerte som ridebane, samt litt småkupert innimellom for trening i oppover- og nedoverbakker. På egnede steder i terrenget ble det også satt opp hinder. Dette var populære innslag i ridetimen for de mer avanserte, og et mål å trene mot for nybegynnere med ambisjoner.
I tillegg til enkelttimer på ridebane og i terreng var det 3-timersturer i fjellet, som regel i området rundt Lunken. Det var også tilbud om heldagsturer til området rundt Melsjøen- Nordseter. Langrasten ble tatt på ei seterløkke på Melsjøen der hestene kunne få beite. På turer var det i militær orden avstigning 5 minutter hver time for å avlaste hesten. Turene hadde gjerne innslag av rideinstruksjon.
Lodding stilte store krav til hestene, men han stilte også store krav til hvordan rytterne behandlet hestene. Det var en viktig del av rideundervisningen. For å sitere rittmesteren selv: ” Først gjelder det å holde hestene i fin stand, og så kan rytterne følge opp”.
Det ble ridd i både trav og galopp på de fleste turer, men bare der underlaget var mykt nok. Lodding gikk ikke av veien for å ta med seg de mest rutinerte rytterne på det han kalte litt ”ramperidning” i velegnet mykt terreng. At de utvalgte rytterne syntes dette var stas er forståelig, men også hestene viste stor glede ved å få strekke ut i slik lek. 
Fra 1970 hadde Sjusjøstallen også tilbud om ukeskurs for ryttere med litt erfaring. Innkvarteringen var til å begynne med i Loddings egen hytte på Storåsen, med fru Randi Lodding som husmor. Middagen ble vel som regel inntatt på kafeen til fru Graaten. Senere var det også innkvartering på Graaten og i noen privathytter. Kursene var av god kvalitet og ble populære.
Som en liten ”kuriositet” hadde Lodding også en karjol, og kjørte turer bl.a. til Aksjøsetra der det den gang var kaffe- og vaffelservering.
MILJØET
Sjusjøstallen ble et populært tilholdssted både for ferierende og fastboende, særlig barn og ungdom. Det ble etter hvert en fin og sammensveiset gruppe. De holdt sammen i flere år og hadde mye moro både på stallen og ellers. (I parentes må nevnes at mitt første møte med SjusjøPostens redaktør var nettopp da han som 10-åring ble løftet opp på hesteryggen for første gang. Noen få år senere tøylet han bl.a. Loddings galopphest Rose som en fullbefaren jockey og hadde også ansvar for hestene en høst – da i nybygd stall).
De faste ungdommene var en viktig del av det gode miljøet som Sjusjøstallen ble kjent for, og de hjalp villig til med alle gjøremål. Spesielt var det stas å få ri hestene barbak (uten sal) til og fra løkkene kveld og morgen. De faste ”opp-passerne” møtte trofast ved løkka hver morgen kl 07.00, og med godbiter og tålmodighet lokket hver og en med seg sin spesielle yndlingshest. På løkkene var det saftig og godt fjellbeite, så noen av hestene var særlig i begynnelsen av sesongen, svært uvillige til å forlate ”matfatet”. Spesielt vanskelig var den noe lunefulle Odin som Grete fra Hamar fikk ansvaret for. Hun ga ikke opp, og til slutt fulgte Odin sin herskerinne som en hund og delte gjerne innholdet i Colaflasken med henne.
Vel tilbake på stallen ble hestene plassert på faste plasser, de fleste ute ved en bom eller ved gjerdet. Så fikk de havre og litt høy og litt senere morgenstell med strigling, ettersyn, stell av ben og hover etter alle kunstens regler. Deretter oppsaling slik at alle hester var klare til første ridetime. I høysesongen var de fleste ridetimene/ turene fullt besatt. Som regel jobbet hestene 3 timer på formiddag og 3 timer på ettermiddag, med et par timers havre- og hvilepause midt på dagen. Da var det strengt forbudt for ivrige hesteelskere å være i nærheten av hestene.
De faste hjelperne fikk selvsagt sin belønning i rideaktiviteter under Loddings instruksjon, og de ble etter forholdene gode ryttere. Mye av ”moroa” foregikk i grustaket, der ”revehaleritt” var høydepunktet. En rytter festet en lang ”revehale” i beltet og alle andre skulle forsøke å ta denne. Det var full fart og ingen tvil om at hestene forsto leken og syntes det var like moro som rytterne. ”Kongen” var nok kloke Lord som skjønte det meste, var smidig og lynrask og kunne snu på en femøring, ofte i hard kamp med den like  raske, men noe villstyrige Max. På varme sommerdager var bading med hestene også populært.
Vertskapet på Rustad Fjellstue, Ruth og Helge Rustad, var alltid velvillige med å hjelpe Lodding på ulike måter, og Rustad ble også et viktig samlingspunkt for stallgjengen. Vi ble alltid ønsket velkommen til dans og utrolig mye moro. Musikken ble besørget av de tre ”Rustad-barna” Erik, Jon og Kari. Alle tre lærte også ridekunsten på Sjusjøstallen. Kari var av de ivrigste stalljentene med Laura som sin store favoritt. Nåværende vert på Rustad, Erik, gikk heller ikke av veien for et revehaleritt. Jeg er sikker på at alle som var med i stallgjengen i disse årene husker tilbake på Rustadfamiliens store gjestfrihet med stor glede.
Blant de trofaste ungdommene rekrutterte Lodding etter hvert sine nye stallmestere. Jeg sluttet etter sommersesongen 1971, men var ofte med på fritid som hjelper og instruktør inntil Lodding ga seg i 1977.
VINTERAKTIVITETEN
Gamlestallen hadde plass til 5 hester på vinteren - 4 kjørehester samt Loddings fullblodshest. På vinteren fungerte ikke det innlagte vannet, så det ble hentet på Rustad med hest og slede i store melkespann. Det var tungt og tungvint, men kanskje også en del av sjarmen. Også høy, flis og annet tungt ble kjørt med hest opp til stallen fra Rustadveien. Den lille veistubben ble ikke brøytet, men bare tråkket til av hestene.
Til kjørehester brukte Lodding sin egen Lord samt Goliat, Odin og Brittablesa. Max fikk også være kjørehest en sesong, men han skapte nok mer problemer enn gleder som kanefarthest. Han ble derfor ”forfremmet” til ridehest sammen med fullblodshesten King.
Lodding skaffet en stor slede som ble vakkert rosemalt av hans niese Tove. Den var for to-spann med plass til ca 10 personer. I tillegg fantes et par sleder med plass til 4 voksne i hver+ kusk. I tillegg restaurerte vi en spisslede, men denne ble bare ble brukt i spesielle tilfelle. Med Lord forspent var det for øvrig en herlig fornøyelse. 
Kanefarten var organisert slik at hvert hotell hadde sin faste kveld. Hotellene var flinke til å markedsføre dette tilbudet blant sine gjester, og det var stor stas når vi kjørte opp foran hotelldøra. Hyttefolket bestilte kanefart og møtte helst opp ved stallen, gjerne når været ikke fristet til skiturer. Følgelig ble det mange turer i snøstorm og sprengkulde! Men alle fikk varme pelser og tepper samt fakler.Turene ble kjørt på veien mot Nordseter. Timesturene gikk til Heståsen der det var en passende pause før returen. 3-timersturen gikk til Lande Høyfjellshotell på Nordseter hvor passasjerene ble tatt imot med varm sjokolade, og hestene fikk en velfortjent hvil før tilbaketuren.Trafikken på fjellveiene var den gang såpass beskjeden at det ikke bød på større problemer å kjøre kanefarten der.
Det var mye latter og moro når Lodding i ulveskinnspels og med sitt store lyrikk-reportoar deklamerte eller med stor innlevelse fortalte røverhistorier fra sitt liv i villmarken. Noen lot seg nok villig lure.
Det var sjelden ridning for turistene om vinteren, først og fremst fordi det var få velegnede steder å ri. Men fullblodshesten King skulle jo ha mosjon, så noen rideturer ble det også.
NY STALL
Sjusjøstallen ble fort et begrep og bidro ganske sikkert i markedsføringen av Sjusjøen. Den gang fantes ikke noe Sommerland, så hestetilbudet var vel egentlig Sjusjøens eneste organiserte tilbud til turistene. Sjusjøstallen trakk til seg folk i alle aldre, også godt voksne, med og uten rideerfaring. Alle gledet seg over rideaktiviteten og ble ivrige kunder år etter år.
Aktiviteten økte med årene og dermed behovet for en bedre og større stall med opparbeidet ridebane. Bedriftene på Sjusjøen – den gang Sjusjøen Turist – gikk sammen om bygging av ny stall, og Pihlske Sameie opplot grunn til bygging i det før nevnte grustaket øst for Rustad. Lodding leide stallen av Sjusjøen Turist og fra sommeren 1974 kunne nytt anlegg tas i bruk.
Men det får bli en annen historie.
TIL TOPP
|
